2.4 Arbeidsfasen

Veiledningen i denne fasen tar utgangspunkt i konkrete pasientsituasjoner, studentens erfaringer, kunnskapsgrunnlag og ulike kompetansemål i kliniske studier. Klinisk veiledning fremmer studentens læringsprosess, når studenten støttes i å være refleksiv i forhold til faglige og kliniske problemstillinger. Slik kan studenten både trene på kliniske ferdigheter, og få økt forståelse for kompleksiteten i kliniske pasient situasjoner, og utvikle evnen til å gjøre egne vurderinger (Reggelsen & Nilsen, 2010). Gjennom spørsmål og refleksjon utvides den kliniske forståelsen til student. Et godt spørsmål er: Hva er forventet læring i denne situasjonen? Bevissthet om læringsmålene kan hjelpe studenten til å forstå oppgaven bedre og hva som er forventningen til utøvelsen.

I arbeidsfasen kan studenten begynne å arbeide mer selvstendig. Ansvaret kan utvides ved å sette søkelys på førveiledning og etterveiledning i situasjoner, i større grad enn at man må følge opp studenten i enhver situasjon (Bjerknes 2015). En begynnelse mot økt selvstendighet kan være å arbeide sammen med studenten i hans oppfølging av pasienter, men at studenten leder arbeidet. I denne fasen kan studenten erfare å være i en krevende, men også en god og givende prosess. De kan erfare både mestringsglede og mislykkethet, på en og samme dag. Å være i en labil fase preger særlig begynnelsen i arbeidsfasen. Anerkjennelse, bekreftelse og omsorg fra praksislærer og praksisveileder kan fremmer selvstendighet og bevissthet om seg selv som profesjonsutøver (Hauge et al. 2016).