1.4 Veiledningstradisjoner

Terapitradisjonen har utgangspunkt i psykologisk/psykiatrisk praksis som bygger på Client-Centered Therapy med fokus på klientens eget ansvar. Her inngår privatliv, forhold til foreldre og ektefelle, dette er ikke relevant i veiledning. Terapitradisjonen tar utgangspunkt i perspektivet syk/frisk eller normal/unormal hvor behandlingsformen er en samtale som defineres som veiledning. Veiledning er ikke terapi (Tveiten, 2019).

Håndverkstradisjonen er kjent for Mester-svenn/lærling metoden, den finnes i yrkesutdanninger og håndverk. Lærlingen lærer ved å være sammen med mesteren i arbeidet og se hvordan vedkommende utfører arbeidet, for deretter å utføre det selv under instruksjon, råd og kommentarer fra mesteren. Mesterens kunnskap er ofte taus og mesterens formidling av kunnskap og ferdigheter har gjennom årene ofte blitt sett på som veiledning. Mester-lærling tradisjonen er også sterk i profesjonsutdanninger og læringen skjer ved at den veiledede selv er aktiv. Ved håndverkstradisjonen blir yrkesspesifikk kunnskap og ferdigheter formidlet, ikke selve veiledningen. Lauvås og Handal (2014) hevder imidlertid at det å ha kompetanse som veileder er en forutsetning for å kunne veilede.

Handling og refleksjonstradisjonen innebærer at man reflekterer før, under og etter handling hvor veiledning kan tilrettelegge for dypere refleksjon. Målet er å vise sammenheng mellom teori og praksis. Taus kunnskap bør uttrykkes og brukes i videreutvikling av kompetanse i faget. Veileder tilrettelegger for at den som veiledes blir bevisst egne ressurser og bruker disse ved at de selv medvirker (empowerment). Denne metoden kan benyttes ved vurdering av studentferdigheter, handlemåter, væremåter, forhold til pasientene, veilederen og de ansatte (Zlatanovic, 2019). Hensikten er å stimulere selvstendighet, nytenkning, egenaktivitet, refleksjon og styrke studentens læringsprosess. Pettersen og Løkke (2019) indikerer at denne modellen er handlings- og refleksjonsfokusert da det er handlingen som settes i fokus.